Stakken er svært vid, den kan være oppimot åtte meter i omkrets nede. Den er satt sammen av flere bredder med svart ullstoff. Antall bredder kan variere fra tre til ni. Med dagens maskinvevde stoffer i 150 centimeters bredde er det vanlig med tre bredder. For å illudere eldre håndvevde stoffer, som var smalere, kan det være sydd vertikale legg. Breddene kan være skrådd, på én eller to sider. På mange nysydde bunader er stakken fotsid. Opprinnelig gikk stakken til midt på leggen, men i slutten av perioden ble den lengre.
Stakken er øverst rynket med flere rynketråder, med et glatt parti midt foran. De gamle stakkene har færrest rynketråder, mens nysydde kan ha et rynket parti på minst fem centimeter, noen ganger mer. Sårkanten er dekket av en rouleau med tittekant. På de gamle stakkene kan sårkanten være skråklippet, slik at rouleauen blir smal og stram.
De gamle stakkene ble alltid sydd med en hel bredde midt foran. Øverst var det en splitt. Stakker med høyt liv er svakt ringet foran for å ligge godt på eller så vidt under bysten. Både gamle og nye stakker kan ha sydd inn lommer i stakken.
Materialet i stakken er ulike ullstoffer. Fra gammelt var toskaft ull det vanligste, men også halvull og ulike bindingstyper ble brukt. I dag er det vanlig med et relativt lett, toskaft ullstoff, en lett ullsateng eller en spelsaukvalitet.
Nederst på stakken er det sydd en skoning. Dette er et avstivet stoffstykke, gjerne i kraftig vadmel med tette maskinsømstikninger. På forsiden er den dekorert med forskjellige stoffer og bånd. Denne skoningen kan være sydd og dekorert på flere måter.
De eldste er smale, og det er liten forskjell i vidden øverst og nederst på skoningen. Dekoren er enklere, med større innslag av stoff og bånd i ull. Utover beltestakkperioden ble skoningen bredere. Vadmelet ble behandlet for å få større vidde nederst enn øverst der den ble sydd til stakken. Dekoren fikk større innslag av kjøpebånd og stoffer i silke og fløyel. Skoningen var inndelt i skjerter. For å få den rette effekten skrådde man inn nederst på stakkesømmene, eller man nestet sammen for å få skjertene til å vippe fint utover. Det vanlige var ni til ti skjerter på en stakk.
På nysydde stakker var det lenge vanlig å sy stakk og skoning uten disse skjertene. Det ga stakkene et et tyngre preg, og kombinert med stor sidde kan de være tunge å gå i. De senere årene har mange igjen begynt å sy stakker med skjerter, og stakkene er også ofte kortere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.